Av Christine Haakstad, Rådgiver kulturminnevern, Ullensaker kommune
I år markeres det europeiske kulturarvåret i Norge og resten av Europa. Målet er å få flest mulig til å verdsette den mangfoldige europeiske kulturarven og reflektere rundt hvordan kultur oppstår. For det er jo slik at et lands kulturarv blir til i møte med andre kulturer. Mye av det vi i dag tenker på som typisk norsk, er resultatet av gjensidig og kontinuerlig utveksling med andre kulturer av kulturelle impulser, kunnskap og gjenstander. Derfor er slagordet for den norske markeringen av kulturarvåret Typisk norsk – ikke bare norsk.
Havgående båter – grunnlaget for kulturutveksling
I Norge er vi langt mer internasjonale enn det vi kanskje tror, og slik har det vært langt tilbake i forhistorisk tid. Steinaldermenneskene reiste langs kysten i stokkebåter; uthulte trestammer. Men mot slutten av steinalderen, rundt år 2400 f.Kr., må båtteknologien ha gjort et stort sprang. Arkeologer tror at folk begynte å bygge store kanoer av planker – lettere og mer smidige båter som kunne ta større last, tåle mer sjø og ha flere titalls mann til å padle.
De nye båtene gjorde det mulig å krysse åpne havstrekninger. Dermed ble kontakter med folk på Kontinentet etablert. I disse nettverkene ble ektefeller, fosterbarn, kunnskap, våpen, metall og statusgjenstander utvekslet, og Nord-Europas første eliter tok form. Nettverkene vokste i århundrene som fulgte, og ble viktige for samfunnsutviklingen i to tusen år fremover, gjennom bronsealderen (1800-500 f.Kr.) og inn i jernalderen (500 f.Kr.-1030 e.Kr.).
Helleristninger og gravfunn
Her til lands har arkeologene enda ikke funnet spor etter de eldste plankebåtene, men i bronsealderens helleristninger er slike båter blant de vanligste motivene. Dette viser at båten var en viktig del av samfunnet.
Et annet vanlig motiv er menn
med fremtredende sverd og fallos. Bergkunsten fremhever en bestemt mannlig rolle, nemlig den sterke og potente krigeren. Dette stemmer godt overens med inntrykket fra gravfunn fra siste del av steinalder og bronsealder. Krigere fikk med seg dolker, sverd og annet krigerutstyr i graven. På samme tid var maskuline krigersymboler viktige i resten av Vest-Europa, og flere bronsesverd laget på Kontinentet fant veien til Norge. Krigeridealet sto sentralt i det oversjøiske nettverket som nordboerne deltok i.
Dreirundelfibelen fra Haug
To av de viktigste ferdselsårene gjennom det gamle Raumaríki gikk gjennom Ullensaker: Oldtidsvegen øst-vest gjennom dagens Gjestadgropa og veifaret nordover fra Viken mot Eidsvoll. Sistnevnte kaltes Ljoðgate, som betyr folkeveg eller allfarveg. Gårdene Hovin og Ljøgodt ligger der oldtidsvegene krysset hverandre. Navnet Ljøgot er avledet fra Ljoðgate og reflekterer områdets betydning som knutepunkt.
Mye på grunn av den sentrale beliggenheten ble området et maktsentrum i jernalderen. Raknehaugen fra rundt år 550 e.Kr. er Nord-Europas største gravhaug. Den ligger ved det gamle vegkrysset som et tydelig maktsymbol, godt synlig for alle forbipasserende.
Blant de rike arkeologiske funnene fra området er en dreirundelfibel – et kvinnesmykke i kobberlegering med tre små glassgranater i hver ende. Fibelen er den første kjente av sitt slag i Norge, og i hele Skandinavia er det kun funnet åtte stykker. Draktspennen er antakelig laget i Thüringen i Tyskland omtrent samtidig med at Raknehaugen ble bygget. Arkeologene vet ikke sikkert hvordan smykket kom til Romerike. Kanskje ble det laget av en omreisende håndverker, eller tilhørte en ung kvinne som ble giftet bort blant stormannsslektene i området. Uansett vitner den om en sterk elite med europeiske kontakter og forbilder.
Kulturutveksling i vikingtiden
I vikingtiden strømmet folk fra Skandinavia ut i verden, hvor de plyndret, kriget og erobret nytt land. Lette, havgående skip med seil var en forutsetning for reisene. Vikingskipene var hurtige, ekle å manøvrere og kunne seile i grunne farvann. Dermed kunne vikingene angripe langs kysten og opp i elveløp uten forvarsel, for så å trekke seg raskt tilbake.
Vikingenes ekspansjon var også preget av fredeligere aktiviteter som handel og bydannelse. På 800-tallet slo de seg ned i England, hvor mange stedsnavn fra den norrøne bosettingen fortsatt er bevart. I byen de kalt Jorvik – dagens York – sørget vikingene for en oppblomstring av handel og håndverk. Det at mange av byens gater den dag i dag heter gate, ikke road, er en arv etter vikingene og et eksempel på at kulturutvekslingen gikk begge veier.
Mot slutten av vikingtiden ble Norge samlet til ett rike og offisielt kristnet – to prosesser som gikk hånd i hånd. De aspirerende rikskongene hadde sterke bånd til kontinentale konger og eliter, som lenge hadde vært kristne. Trolig ønsket de norske kongsemnene både å identifisere seg med og søke støtte fra europeerne, og da var det viktig å vise kristningsinteresse. Dessuten representerte kirken, med sitt godt utviklede administrasjonsapparat, et praktisk redskap for å holde kontroll over større landområder. Slik gikk det til at Olav Haraldsson lot seg døpe i Rouen i Frankrike, før han i 1015 reiste tilbake til Norge for å samle landet til ett kristent rike. Med kristendommen ble Norge ytterligere integrert i Europa.
Morgendagens kulturarv formes nå
Vår kulturarv er i stadig utvikling. I vår digitale verden er ny kunst, arkitektur, musikk og litteratur bare et tastetrykk unna. Vi reiser mer og opplever andre kulturer, i tillegg til at Norge hele tiden blir mer flerkulturelt. Dagens kulturmøter blir til morgendagens kulturarv.
Legg igjen en kommentar