En dråpe i havet er bedre enn ingen

Helt siden de første båtene med flyktninger kom inn til Hellas har Silje Borchgrevink kjent på et skrikende behov for å hjelpe. Men med to små barn og full jobb, er det ikke bare å sette seg på et fly å bli borte i ti dager. I januar åpnet plutselig muligheten seg, og Silje kastet seg rundt. Med åtte ekstra kolli med klær og utstyr dro hun til flyktningeleiren Skaramangas i Athen i regi av Dråpen i Havet.

Silje og familien bor på Jessheim. –Vi trives godt her, sier hun. Det å jobbe som frivillig har gjort at jeg tenker annerledes og har mer fokus på alt vi har å være takknemlige for i hverdagen. Å få være i Skaramangas var en utrolig opplevelse, og det mest meningsfulle jeg noen gang har gjort. Nå vil jeg bare mer. Drømmen er å begynne å jobbe for en hjelpeorganisasjon. Først skal jeg utdanne meg til sykepleier, en utdannelse med mange muligheter, og et springbrett til det jeg ønsker aller mest å holde på med. Det er aldri for sent, er det vel?

Begynnelsen

I 2015 dro Trude Jacobsen til Hellas. Som en av de første til å ta i mot flyktningene som kom med båt fra Tyrkia stod hun på stranden, som en dråpe i havet. Dette var begynnelsen på det som i dag har blitt hjelpeorganisasjonen som heter nettopp ”Dråpen i Havet”. Hun opprettet en Facebookside, og mengder av mennesker begynte å kontakte henne. De ville hjelpe og de ville vite hvordan. I 2016 reiste over 2000 mennesker til Hellas i regi av Dråpen i Havet.

Bildet

Silje ble raskt oppmerksom på Facebooksiden til Dråpen i Havet, og har fulgt aktivt med på utviklingen. Ønsket om selv å kunne reise ble større og større. –Da det kjente bildet av den lille, døde gutten på stranden dukket opp i media, raknet det for meg, forteller Silje. –Jeg tror jeg gråt i en uke. Jeg klarte ikke å legge det fra meg. Barna mine er jo på samme alder, og det var bare så hjerteskjærende. Jeg har blitt mer skjør og sårbar etter at jeg selv fikk barn. Fra den dagen jeg så dette bilde startet jeg forberedelsene til min egen reise. Jeg måtte gjøre noe.

Ruster opp til avgang

–Først måtte jeg tøffe meg opp. Jeg kunne ikke risikere å knekke sammen i møte med mennesker som gjennomgår slike kriser. Derfor så jeg på bildet av gutten så ofte jeg klarte, og jeg leste det jeg fant av triste nyheter og gripende historier fortalt av mennesker på flukt. Etterhvert klarte jeg å ta det innover meg uten å bryte sammen.  Og da var det bare å vente på at muligheten til å få reise skulle dukke opp.

Fullastet til Hellas

Også skjedde det. Både Silje og hennes mann jobber i SAS, og i januar fikk de anledning til å ta ut ferie. Silje kunne reise og John-Anders passe hus og hjem. Da var det bare å pakke kofferten. Det ble ikke bare en, for SAS sponset henne med åtte ekstra kolli. Leker og klær ble samlet inn til voksne og barn i flyktningeleiren Skaramangas i Athen.

Giverglede

–I denne leiren er det flere hjelpeorganisasjoner til stede, forteller hun. –Rundt 3500 mennesker bor i containere, og ikke telt. Slik sett er det bedre stilt i Skaramangas enn i mange andre leire. Silje tok raskt ansvar for en container som var dedikert til mor og barn. Dråpen i Havet har med innsamlede midler, skapt et sted der mødre og deres små barn kan komme for vask og stell samt klesbytte og lek for de minste. Mødrene får kaffe og te og en pust i bakken. Et fantastisk tilbud som er veldig viktig og populært blant beboere i leiren.

Verdighet er viktig i våre liv, og i mor/barn containeren trengtes det en oppgradering. Silje klødde i fingrene etter å pynte opp, men penger til overs var det dårlig med. Løsningen ble Facebook. –Jeg la ut bilder og forklarte situasjonen, og spurte om noen ville være med å støtte prosjektet. Og responsen var overveldende. På få dager kom det inn 20.000 kroner, og Silje kunne gjøre containeren om til et hyggelig tilholdssted for mødre og barn. –Det er en helt tydelig giverglede hos folk, og det er så fantastisk å se, sier en takknemlig Silje. –Jeg skulle ønske jeg kunne formidle den gleden dette utløste hos flyktningene, men det må vel bare oppleves, smiler hun.

Velkommen inn

Bruken av containeren var forbeholdt mor og barn opp til to år da Silje kom til Skaramangas. Etter et visst klokkeslett var også barn over 12 år velkommen inn for engelsk undervisning, sminketime og håndarbeid. Men aldersgruppen i midten var det vanskelig å finne tid til i den hektiske tiden containeren var åpen.

–De sto regelrett å skrapte på døra, sier hun. –Det gikk så langt at en av oss faktisk måtte stå å holde igjen døra, og kaste ut barn som klarte å komme seg inn. Det var helt forferdelig. Noe måtte gjøres. På Silje sitt initiativ, med god støtte fra Dråpen i Havets koordinator ble en ny timeplan for containeren igangsatt. Med litt sjonglering ble det frigjort et par timer i uken der jenter mellom fem og elleve år fikk samme tilbud som de eldre.

–Det var rart å se hva dette gjorde med dem, sier Silje. –Fra å være sinte og ukontrollerte, oppførte de seg eksemplarisk i det døren ble åpnet og vi ønsket dem velkommen inn. Tenk at å få perle et armbånd eller to i løpet av en dag kan bety så mye. Det handler i det store og hele om at en dør endelig ble åpnet. En mulighet ble til. De ble sett. Vi mennesker er like sånn, barn som voksen. Så enkelt, men så vanskelig.

Sykehusbesøk

Før Silje dro til Hellas, kom hun i kontakt med Thea Andersen. Thea er 21 år og har tilbrakt mye tid i en av flyktningeleirene i Hellas der hun fikk nær kontakt med en Irakisk familie. Vel hjemme i Norge igjen fikk hun plutselig en telefon fra familiefaren. Han trengte hjelp. Enda en katastrofe hadde rammet ham.

En gassbeholder hadde eksplodert i familiens telt der moren og de to barna oppholdt seg. Seksåringen døde kort tid etter i farens armer, mens toåringen og moren ble kraftig forbrent. De ble fraktet til hvert sitt sykehus for livreddende behandling. Faren visste ikke hva han skulle gjøre. I dyp sorg over sin døde sønn og usikker på om hans andre sønn og kone ville overleve, var han nå tvunget til å velge hvem han skulle tilbringe tiden sin sammen med. Helt alene, uten noen å støtte seg til var den første han tenkte på Thea.

Thea dro tilbake til Hellas, og møtte opp på sykehuset. I flere uker har hun sittet ved den hardt forbrente gutten. Hun er en enorm psykisk støtte for faren og hjelper den evig takknemlige familien døgnet rundt. Mammaen er så kraftig forbrent at ingen vil vedkjenne seg hvem hun er. Det er ikke mulig å identifisere henne gjennom fingeravtrykk og hun er ugjenkjennelig på bilder forteller Silje, og da er hun plutselig ingen. Dette gjør det vanskelig for henne å søke asyl noe sted. Hva gjør man da som familie?

Silje dro rett fra flyplassen til sykehuset der Thea og gutten oppholdt seg. –Faren møtte meg smilende utenfor. Han virket så glad for å bli sett og hørt, at noen faktisk bryr seg. Hvordan det går an å se glad ut i en slik situasjon som han var i, klarer jeg ikke å skjønne. Men vi mennesker er forunderlige. Det er helt utrolig hva vi kommer oss gjennom.

FAKTA DRÅPEN I HAVET

Dråpen i Havet er en humanitær bistandsorganisasjon som har som formål å bistå mennesker på flukt, og da i hovedsak barn og deres mødre. Trude Jacobsen startet opp i september 2015 på øya Lesvos i Hellas, med koordinatorer og team av frivillige hjelpearbeidere med variert bakgrunn. Kort tid etter hadde de også frivillige på plass på Chios, Kos, Samos, i Makedonia og Tyrkia. Etterhvert, som grensene til resten av Europa stengte i februar 2016 kom de på plass med hjelpearbeid på det greske fastlandet i Athen og Nord-Hellas. Siden september 2015 og frem til oktober 2016, har mer 2200 hjelpearbeidere vært i felt i regi av Dråpen i Havet.

Dråpen i Havet jobber direkte inne i flyktningeleirer som ofte er drevet av militære. Arbeidet består i stor grad av distribusjon av mat, klær og nødvendig hygieneartikler. Dråpen i Havet jobber også med engelskundervisning og bistår morsmålsundervisning med materiell og organisering. Alle steder samarbeider de med organisasjoner som UNHCR, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Internasjonale Røde Kors og andre samarbeidspartnere.