Av: Kristian Reinfjord, rådgiver kulturminnevern Ullensaker kommune
En av Ullensaker kommunes best bevarte kulturminnehemmeligheter er friluftskolen Sessvoll. Skolen eies og drives i dag av Oslo kommune. Den eldre delen av friluftskolen Sessvoll 2 ligger i dag ubrukt og oppussingsbehov er sårt tiltrengt. Bygningsmassen inngår i Ullensakers kulturminnevernplan og kommunen bistår i disse dager Undervisningsbygg i Oslo kom-mune i restaureringene.
Kort historikk
Årene etter første verdenskrig var preget av arbeidsløshet, konkurser og lite virksomhet i private næringsliv. Dette gikk hardt utover arbeiderklasser
og deres barn. Folketallet i Oslo var i tiden stigende, men det ble bygget få boliger. Boligbyggingen som ble igangsatt i 1911 bedret forholdene noe, men ikke tilstrekkelig. Tomteprisene var stigende og det ble, som i dag, bygget tett. Dette gikk utover barna som fikk marginalt med grøntområder og lekeareal. Forholdene for barna ble heller ikke forbedret etter andre verdenskrig i særlig grad, til tross for bygging av drabant byer og generelt bedre boligstandard. Menneskelige faktorer i bomiljø ble forsømt. Feriekoloniene ble sett på som en løsning på problemet.
Fra 1890 årene og frem til 1920-tallet ble det bygget ni feriekolonianlegg på et større område mellom Eidsvoll og Ullensaker. Bak dette var Kristiania arbeidersamfunn som ønsket å gi et tilbud til byens arbeiderbarn, slik at de kunne nyte godt av helsebringende opphold på landet. Feriekoloniene sees i sammenheng med sosiale problemer som oppsto i kjølvannet av industrialiseringen og urbaniseringen i Kristiania fra andre halvdel av 1800-tallet. Tilbudet ble raskt populært og vokste.
I 1919 overtok kommunene koloniene vederlagsfritt mot at driften ble opprettholdt. Etter hvert utvidet kommunen driften til et helårstilbud.
I 1921 kjøpte Ullensaker kommune «Bygningen» et utskilt Sessvollbruk som lå til den gamle Trondheimsvegen, hvor det ble vedtatt å bygge helårs-skoler, Sessvoll 1 og 2. Sessvoll 2 som ny renoveres sto ferdig i 1924 og hadde plass til 40 gutter. Tilsvarende jente-avdeling, Sessvoll 3, sto ferdig i 1926. Feriekolonidriften til Oslo kommune ble nedlagt på 1980-tallet. Per i dag er kun sistnevnte i drift, og drives som spesialskole av Oslo kommune. Ved etableringen tok skolen i bruk bygninger på tomten, fikk tilflyttet gamle hus eller bygde nye. Dette resulterte som vi skal se, i et variert og spennende bygningsmiljø. Bygningene skulle dekke skolens behov og rommet store sovesaler, matsal og kjøkken.
Husene på Sessvoll 2
Det er ønskelig å bevare bygningsmiljøet på Sessvoll i detalj og sammenhengen er viktig. En rekke bygningsmessige detaljer er opprinnelige og skal restaureres. I tunet inngår syv bygninger: Gamlegården/Sesambua (1860) er en tilflyttet og eldre bygning. Denne har vært benyttet som bolig, sløydsal og vaktmesterbu. Villaen (1922) ble benyttet som bestyrerbolig og ble bygget i skolens tidlige faser. Huset er ombygget men fremstår i dag med stor grad av autensitet. Hovedbygningen (1922) er nylig istandsatt. Her var det opprinnelig sove- og matsal for elevene. En sidebygning (1927) utgjorde losji for ansatte og kalles Tantebo. Ellers hadde tunet vedskjul med utedo (1927), hvor hele 12 gutter kunne gjøre sitt fornødne samtidig! Låven (1917) hadde eget snekkerverksted og fungerte som lager for ulike funksjoner.
Et siste hus, Uværskjulet (1927), ble en tid benyttet som kinosal, hvor barna kunne få kulturelt påfyll. Bygningene fremstår med ulik grad av vedlikeholdsbehov, men kan med mindre grep gjøres i stand for ny bruk. En rapport fremstilt av skolens vaktmester på 1960-talet forteller om de siste større restaureringer. Hovedhuset fikk nytt tak og takstein i 1964. Huset ble da også malt utvendig. Fire år senere fikk hovedbygningen nytt trappehus til kjeller, samtidig som kjøkkengangen og spisestuen ble malt. Sesambua ble malt utvendig i 1955 og resterende bygninger fikk nye malingsstrøk i 1964 og 1967. Antagelig var det da de fikk sin karakteristiske gule farge. I forbindelse med istandsetting er det tenkt at enkelte hus skal tilbakeføres til sin opprinnelige hvite farge. Villaen hadde for øvrig grønne detaljer.
Livet på feriekoloni i 1920-årene
Sessvoll var en gjennomsnittskoloni i forhold til kapasitet og størrelse. Inndeling i kjønn var viktig. Bemanningen besto som regel av bestyrerinnen, en kokk ofte kalt tante, kjøkkenassistent og tre eller fire kvinnelige assistenter kalt «tante» og fritidsassistenter kalt «onkel». Fordelingen var at tanter hadde inneomgang med barna, mens onklene hadde uteaktivitetene. Arbeidsuken på kolonien varte syv dager men, de ansatte hadde fri én dag i uken og en to timers pause i løpet av dagen. I tillegg hadde skolene en nattevakttjeneste som gikk runder.
Feriekolonien vektla sunn mat og mye uteopphold. Det hevdes i formålsparagrafen at: «Institusjonene skal gi barna høve til landopphold og rekreasjon i sunne omgivelser med lek i friluft. Kostholdet må være nærende og variert» (Hetle 1973:30). Skolens funksjoner og mål gjenspeiles i beliggenhet og bygninger. Alle hus har sine spesifikke funksjoner og tjener sitt formål, hverken mer eller mindre. Barnas lek skulle legges an slik at den fostret både deres fysiske og psykiske utvikling. Alder og skikkethet ble ansett og hvert enkelt barn fikk oppfølging. Om barn ikke fant seg til rette skulle disse følges opp spesielt. Trivsel og trygghet var vektlagt og former for straff og refs skulle ikke forekomme.
Vern gjennom bruk
Et mantra i dagens kulturminnevern er «vern gjennom bruk». Dette vil i det følgende etterstrebes på Sessvoll. Om dagens feriekolonidrift er avvikles søker skolen å benytte bygningene til nye formål. Det er gledelig at Oslo kommune nå tar initiativ til en ansiktsløftning av anlegget og at kommende barn- og generasjoner kan oppleve skolen. Som kulturminne har skolen en rekke kvaliteter som historieforteller av samfunnsforhold vi vanskelig kan forestille oss på dagens Romerike.
Legg igjen en kommentar